17-åringene Gabi Sørvik-Hansen, Karoline Müller Lislien og Sanne Løkka Hagen har til felles at de sliter med kneskader som holder de helt eller delvis borte fra håndballspill.  Alle tre tilhører den spesielle 2003-årgangen i Flint og er tiltenkt sentrale posisjoner på sikt på A-laget.

Her kan du lese om hvordan situasjonen er nå for trekløveret.


Karoline Müller Lislien

Karoline har vært skadet i litt over et år, etter at hun først røk bakre korsbåndet for så å få trøbbel med skuldra. Hun fikk sin debut i REMA 1000-ligaen mot Tertnes før jul, men er fortsatt ikke 100% tilbake.  Nå trener Karoline 2 til 3 håndballøkter med elitelaget i uka. 

– Jeg fikk en liten reaksjon i kneet i forrige uke.  Og tok det derfor med ro og hadde min første håndballøkt igjen nå i kveld, forteller hun.  – Jeg har slitt med kne og skulder over en lengre periode, men akkurat nå er det kneet som er trøblete.  Skulderen er ganske mye bedre nå. 

Karoline har styrt belastning og er forsiktig hele veien og har enda ikke deltatt i en full treningsuke.

– Jeg er med på to til tre håndballøkter i uka og når jeg først er med på trening, så deltar jeg 100%, understreker hun.  – Men jeg må fortsatt ha noen dager hvile mellom håndballøktene så kroppen får restituert seg.  Vi har god kontroll på det nå og vi har en avtale om at med en gang jeg merker noe eller føler ubehag, så skal jeg ta det med ro så jeg ikke går på en ny smell eller noe ryker igjen. 

Karoline fikk sin debut i REMA 1000-ligaen i november.  Kom den debutkampen egentlig litt for tidlig?

– Nei, vil ikke si at det var for tidlig.  Men at det kan ha vært litt mye den perioden der.  Jeg tror ikke det var for mye håndball, men kanskje litt mye trening.  Det er mulig jeg kjørte for tøft på alternativ trening og at det kan ha kommet en vridning i kneet som jeg ikke reagerte på der og da, men som har gitt litt problemer i etterkant.

Nå ser hun frem til at seriespillet starter igjen.

– Hvis det kommer i gang med kamper igjen, og kneet fungerer som det skal, så er jeg aktuell for kamper fremover. For jeg er med 100% når jeg først er med, smiler hun avslutningsvis. 


Gabi Sørvik-Hansen


Gabi var med A-laget i sommer og spilte som midtback i treningskampene mot Rælingen og Gjerpen.  I kampen mot Skiensklubben i august røk hun korsbåndet og ble operert i høst. Nå er det fysioterapeut Silje som styrer treningsopplegget og Gabi følger lojalt programmet som klubbens fysioterapeut setter opp for hver uke. 

– Jeg vil si at situasjonen nå er ganske bra, begynner Gabi.  – Jeg er fortsatt langt unna å være tilbake, men jeg føler det går ganske bra for tiden.  Og jeg har begynt å løpe litt og så jobber jeg mye med styrken, så det begynner å bli bedre.  Generelt føler jeg at alt begynner å bli bedre.  Og nå som jeg kan løpe igjen, blir det enklere å være med på mer håndball, sier hun fornøyd.

– Perioden etter skaden har egentlig gått ganske bra, for jeg har ikke hatt noen store tilbakefall.  Og jeg føler hele tiden at jeg klarer nye ting, noe som har gjort at jeg har greid å holde motivasjonen oppe.  Og spesielt nå den siste tiden hvor jeg har begynte å løpe igjen og jeg merker at styrken blir bedre, så føler jeg at motivasjonen er ganske bra. 

Det at tre spillere i samme alderstrinn sliter med kneskader, har hjulpet Gabi. 

– Ja, det gjør at jeg har andre rundt meg som forstår min situasjon.  Vi støtter hverandre, og det hjelper på når alle er i samme situasjon.  Sanne og Karoline er også kneskadet og vi kan snakke i sammen og ha større forståelse enn hva en spiller som ikke har tatt kneet før har.

Det er nå et halvt år siden Gabi skadet seg og etter at hun kunne begynne å løpe igjen, har hun også blitt mer med på håndballøktene.

– Jeg er på treninger hver eneste uke og selv om jeg ikke er med på hele håndballøkta, er jeg med på det jeg kan, forteller hun.  – Litt på skuddoppvarming og med kast og så trener jeg litt med de som er skadet på siden. 

– Jeg liker veldig godt å være i hallen så jeg får kjenne på det sosiale og ikke faller helt utenfor.  Det er viktig at jeg holder i gang håndballen.  Jeg gleder meg til Flinthallen blir klar, for da får jeg vært mer i hallen samtidig som jentene trener.  Nå må jeg ta de fleste øktene på Level i stedet for i hallen. 

– Det er ganske mange andre som er korsbåndskadet nå, og det som har vært viktig for meg, er at jeg ikke sammenlikner meg med de andre.  Det kan ødelegge motivasjonen når jeg ser at de andre har kommet lenger enn meg.  Hver skade har sitt eget liv, så jeg prøver å ha fokus kun på meg selv, avslutter Gabi. 


Sanne Løkka Hagen


Det er et år siden Sanne skadet menisken.  I juni var hun tilbake i full trening, men ble skadet på ny.  Og så var hun uheldig igjen i januar hvor alt var klart for debut i REMA 1000-ligaen mot Vipers, men hvor hun følte ikke alt var som det skulle i kneet.  Nå er Sanne ute på ubestemt tid.

– Ja, jeg er fortsatt ute med skade, forteller Sanne.  – Jeg er satt en del tilbake for menisken reagerer på trening.  Jeg kan kun delta på kast og skudd, og kan hverken drive med løping eller fintetrening. 

Sanne var tatt ut til kampen mot Vipers 6. januar, men så fikk kneet hennes en reaksjon natta før kamp.

-Planen var at jeg skulle være med å varme opp til Viperskampen, men på grunn av den reaksjonen i kneet måtte jeg droppe det.  Jeg hadde trent litt for mye løping og da sa kneet i fra.  Da fant vi ut at det var best at jeg ikke var med på oppvarmingen likevel. 

– Jeg hadde hevelse i kneet en stund, men de fant ikke noe på MR i januar. 

– Det er en komplisert skade, og jeg vet ikke helt hva årsaken er, skal jeg være helt ærlig, forteller hun.  – Det er noe med menisken som ikke går opp helt.  Jeg bruker for lang tid til å hente meg inn igjen etter treninger og må bygge opp kneet ordentlig før jeg kan begynne igjen. 

– Jeg har vært ute i litt over et år nå og jeg har opplevd både kjipe perioder og litt lysere perioder.  Jeg har som mål å spille håndball igjen, det er det jeg ser frem til hver gang jeg trener egentlig, sier Sanne.  – Det å kunne spille igjen og være en del av gjengen igjen.  Det er det som er den største motivasjonen. 

– Det er fint å kunne ha noen å dele med, men samtidig kunne jeg ønske at jeg var alene om å være skadet.  Jeg unner ingen å være skadet, så sånt sett er det kjipt at vi er flere.  Men samtidig er det deilig å kunne ha en treningspartner så jeg slipper å stå alene på treningssenteret og kjøre kjedelige øvelser.  Jeg trener mye styrke i sammen med Gabi.

– Nå må jeg bruke den tiden som trengs.  Jeg har ikke noe tidsperspektiv for skaden og må ta det litt som det kommer.  Jeg skal være nøye og ta de riktige beslutningene fremover når det gjelder trening, avslutter bakspilleren som flyttet til Tønsberg fra Notodden foran forrige sesong.